Er glasset halv tomt eller halv fult?

Det forundrer meg hvordan enkelte mennesker har en egen evne til å se negativt på alt som hender rundt dem. Det virker som om de har havnet i et negativt spor, og sitter fast der. Det er klart at alle kan tenke negativt inni mellom, men for disse menneskene virker som om de alltid, uansett hvordan situasjonen er finner det negative, og velger å fokusere på dette. Det må da være veldig slitsomt for dem. Å være rundt slike mennesker er i alle fall veldig slitsomt synes jeg. Det lager en sur og negativ stemning, som gjør det vanskelig å se positivt på ting selv. Nå skal jeg ikke påstå at jeg er verdens mest positive menneske, men jeg prøver nå i alle fall å se positivt på ting. Om en leter etter noe positivt, blir som regel dagen og situasjoner lettere å takle. Før valgte jeg å overse mennesker om var konsekvent negative, men har den siste tiden heller valgt å konfrontere dem med det. Det synes jeg i alle fall har hjulpet meg. Kanskje det er en hjelp for dem også, slik at de blir mer bevist på at nå tenker jeg negativt? Hva tror dere?