Det er kanskje å overdrive når jeg sier alt var bedre før, men noe var i allefall det...
Vi har nå hatt om emnet Bran med sosiale og emosjonelle vansker. Dette er et stigende problem. Jeg har tenkt en del over hva dette kan komme av. Det som slår meg mest da, er hvordan familiesituasjonen er blitt forandret de siste årene. Jeg vil våge å påstå at vi hadde et mer harmonisk familieliv da våre foreldre vokste opp. Det var fortsatt mulig å leve av en inntekt, folk hadde mulighet til å velge om noen skulle være hjemme med barna. Det var som regel mor som var hjemme. Brna hadde da en hjemme til å følge dem opp, med tanke på lekser og skole, men ikke minst på det sosiale og emosjonelle planet. Det er klart at dette hadde en positiv innvirkning på barna.
Barna hadde også et mye roligere liv før, i dagens samfunn lever vi i et evig jag. Vi må REKKE alt mulig, fotball, korps, turn, speider, karate, håndball, kor ja det er ikke den ting barna ikke skal gå på. Om ikke det var nok så har vi foreldre en hel del aktiviteter på ettermiddag/kveldene som vi også skal presse inn. Trening, møter, kurs osv . Ja noen å en hver kan lengte etter ferie i en hektisk hverdag.
Nå har jeg ikke snakket om alle de som bor i hus sammen med mine, dine og våre barn. I n så hektisk hverdag som vi lever i, er det mange familier som kanskje unødig går i oppløselse i forhold til om vi hadde hatt et roligere liv hvor vi rett og slett tok mer vare på hverandre.
Nå har jeg kanskje sporet veldig av med tanke på hva som var temaet, men jeg tror det er viktig å tenke over hva som er grunnen til at problemene vokser rundt oss. Min oppfordring er som følgende: Stress ned, slapp av og ta vare på de du er glad i :)
Ha en fortsatt fin uke folkens.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Heisann:)
jeg er enig med deg i at det var et mer harmonisk familieliv før. Idag endres familiesituasjoner fortere enn tankene våre, og det er litt skremmende. Å ha noen hjemme som kan følge opp barna, leke med de, og sørge for at de får gjort det de skal, høres flott ut for meg. I dag er god tid noe vi knapt vet hva er, og mange foreldre glemmer ofte å sjekke leksene til elevene. De spør om de har gjort dem, og får ja til svar, og tror alt er fint. Barna får ikke føle mestring på hjemmebane, noe jeg mener er vel så viktig som på skolen. Jeg mener at vi bør ta oss mer tid til barna når det gjelder skolearbeid. På den måten kan vi sørge for at barna lærer det de skal, og ikke feier det under teppet så snart de er hjemme fra skolen!
Noen sa engang at den store taperen av kvinnekampen er barna. Det er jeg faktisk enig i. Feminismen har nok vært fantastisk for mange kvinner, som har fått større muligheter til å realisere seg selv på områder som utenkelige for 30-40 år siden.
Men slik det er idag så har vi ikke lenger reell valgfrihet i forhold til om vi vil arbeide hjemme eller ute lenger.
Derfor ser vi barn helt nede i førskolealder som får stressrelaterte sykdommer.
Det er en skremmende utvikling, som det ikke ser ut til at vi klarer å stoppe...
Mykje var nok bedre før, men ikkje alt. Som lærar er det ikkje nok å konstatere korleis verkeligheiten er. Me må vera løysningsorientert. Korleis kan me hjelpe barn med sosiale og emosjonelle vansker? Har me den kompetansen som skal til for å hjelp dei? Dette er spørsmål som eg synest det er vanskeleg å finna svar på
Det som er blitt problemet for oss som lever i tiden nå er at alt er blitt ett evinelig mas og jag etter mer og mer. Det virker som om vi aldri blir fornøyde. Vi vil ha større hus, helst hytte som har minst samme standar som hjemet. Ikke nok med det men vi vil og ha ny bil og helst en båt som ikke er altfor billig som skal ligge i næreheten av hytta. Dette skal selvsagt betalest og da må en jobbe litt ekstra og da ryker den tiden vi hadde til overs til de nermeste. På sikt får det konsekvenser både for barna men også ofte forholdet til den du deler livet med! En må bremse ned på dette maset om mer materielle goder og heller nyte den tiden en har med dem en er glad i, for plutselig en dag kan de være borte og det er først da en ser hva en har mistet, selv om en hadde en god peiling på hva en hadde også.
Legg inn en kommentar